I dag er det 20 år siden min adoptivfar, han som jeg kalte "pappa" da jeg var liten, feiret sin siste bursdag. Han ble bare 60 år, og ville altså ha fylt 80 i dag.
"Furudal'en", "Nordlendingen", "Gamlingen", Sigmund... Kjært barn har mange navn, men det var først da han var borte at jeg virkelig skjønte hvor mye han hadde betydd for så mange. Aldri hadde jeg sett så mange kranser og buketter i en kirke som den dagen han skulle begraves. Aldri hadde jeg trodd at så mange skulle vise en slik medfølelse med meg og min sorg. Og aldri hadde jeg trodd at tomrommet skulle bli så stort, at sporene etter tapet fortsatt skulle stå der etter så mange år.
Den kvelden for 20 år siden, 12. februar 1994, var så perfekt på alle måter. Gamlingen fylte runde år, gode naboer kom på besøk og hadde med seg kaker, OL på Lillehammer ble åpnet denne kvelden.
Vinteren ble til vår, sommeren gikk over i høst, og 18. september var livet over for ham som hadde tatt meg med på sjøen fra jeg var stor nok til å sitte på ei tofte, han som lot meg begynne å kjøre traktor før jeg hadde lært å sykle, han som en gang kom drassende hjem med en liten, svart hvalp av ubestemmelig rase; ei bikkje som skulle følge meg på utallige turer gjennom 15 år, og som overlevde ham selv med nesten ett år, han som lot meg være med når han dro på "kveldsvakt" på verftet på Løkjaneset, og lot meg herje ganske fritt rundt på hele det store, eventyrlige området. Han som gjorde oppveksten min til noe helt spesielt, et eventyr som vil skinne sterkere og sterkere jo lenger unna det kommer i tid. Han som var min far.
Borte, javisst, men minnet lever videre. Jeg fikk visst ikke sagt det mens du levde, så jeg får skrive det her: Takk for alt du gav meg, alt du gjorde for meg og alt du var for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Alle innlegg på bloggen er åpne for kommentarer.