"..men du skulle sett den som slapp unna!"

This is my dream

..and here is my reality:

 

 

Ikke rart at man drømmer seg bort, eller hva?

Den lille jenta og det store havet

Min kollega Bjørnstein

Jeg har en imaginær kollega som stiller alle de riktige spørsmålene, og som ofte har svar på dem også. I lunsjen her en dag, satt han og studerte melkepakken:

- Vet dere hva som er forskjellen på helmelk og lettmelk?, spurte han.

- Ja, det har med fettinnh…, begynte Ulla, men ble bryskt avbrutt:

- Helmelka kommer fra bønder som driver gård på heltid, mens lettmelka – eller hobbymelka, som den egentlig heter internt hos meieriene – kommer fra hobbybønder. Dette trodde jeg alle visste, men dere er vel slike uvitende svimer som tror at melka brygges på kjølerommet hos Rema?

Bjørnstein så seg triumferende rundt, og senket stemmen til et litt mer fortrolig leie:

- Men er det noen her som kan tenke seg hvorfor det er slik? Nei? OK, nå skal dere høre: Det hele skriver seg tilbake til jordbruksoppgjøret i 1977. Statsministeren den gang – hva het han nå igjen? Nåja, samme det, AP-mann – hadde fått tips fra en kvinnelig representant om at melkefettet kunne være opphav til mye elendighet, og at det var uhyre viktig for folkehelsa å få ned produksjonen av feitmelk. Ja, for det er det helmelka kalles i landbruksdepartementet…

- Og hva har dette med hobbybønder å gjøre?, fikk Leif skutt inn da Bjørnstein så seg nødt til å lade lungene med mer luft.

- Jo, nå kommer det som bare noen få, utvalgte vet, fortsatte Bjørnstein:

- Statsministeren – jeg tror han het Tryggli eller Nordås eller noe sånt – satte i all hast ned et utvalg som skulle legge fram en helt ny modell for landbrukssubsidier, og de jobbet natt og dag – ja, jeg vet at det høres utrolig ut – og kom etter bare 12 dager med den modellen som er gjeldende den dag i dag: Sultemodellen!!

- Hva kalte du det, sa du?, spurte sjefen gjennom fire lag smør og ost.

- Sultemodellen! Hør nå etter da, sa Bjørnstein, som nå glødet av engasjement:

- Den gikk ut på at man hvert år skulle kutte akkurat så mye i støtten til ti prosent av de gjenværende melkeprodusentene at de ikke kunne kjøpe kraftfor, og slik få ned fettprosenten i melka de leverte. Men alle vet jo at bønder er noen sta jævler, alle som en, så de ville holde det gående i det lengste likevel. Men selvsagt måtte stadig flere ut i annet arbeid ved siden av, og der har du hobbybøndene!

Stemmen ble senket til noe nær hvisking, mens Bjørnstein bøyde seg fram over bordet og lot blikket gli betydningsfullt fra ansikt til ansikt:

- Og vet dere hvem denne kvinnelige representanten var? Det var Gro! Ja, dere vet – hun som ble hele verdens helseminister…

Bjørnstein lente seg tilbake på stolen sin, litt småsvett og andpusten etter alt dette, men fikk øyeblikket sitt delvis ødelagt av Leif som spurte:

- Men nå er det jo massevis av både helmelk og lettmelk og smør og ost i butikkene? Hvis dette skulle ha pågått i så mange år, skulle det da ikke ha vært ett eneste melkebruk igjen i landet?

- Nå må ikke du begynne å kverulere! Send meg smøret, sa Bjørnstein.

Selvportrett med sløv blyant

I den store sammenhengen..

Alt det perspektiv vi vil trenge for resten av vår historie. Carl Sagan var en ualminnelig klok mann.

En litt spesiell dag i dag

I dag er det 20 år siden min adoptivfar, han som jeg kalte "pappa" da jeg var liten, feiret sin siste bursdag. Han ble bare 60 år, og ville altså ha fylt 80 i dag.

"Furudal'en", "Nordlendingen", "Gamlingen", Sigmund... Kjært barn har mange navn, men det var først da han var borte at jeg virkelig skjønte hvor mye han hadde betydd for så mange. Aldri hadde jeg sett så mange kranser og buketter i en kirke som den dagen han skulle begraves. Aldri hadde jeg trodd at så mange skulle vise en slik medfølelse med meg og min sorg. Og aldri hadde jeg trodd at tomrommet skulle bli så stort, at sporene etter tapet fortsatt skulle stå der etter så mange år.

Den kvelden for 20 år siden, 12. februar 1994, var så perfekt på alle måter. Gamlingen fylte runde år, gode naboer kom på besøk og hadde med seg kaker, OL på Lillehammer ble åpnet denne kvelden.

Vinteren ble til vår, sommeren gikk over i høst, og 18. september var livet over for ham som hadde tatt meg med på sjøen fra jeg var stor nok til å sitte på ei tofte, han som lot meg begynne å kjøre traktor før jeg hadde lært å sykle, han som en gang kom drassende hjem med en liten, svart hvalp av ubestemmelig rase; ei bikkje som skulle følge meg på utallige turer gjennom 15 år, og som overlevde ham selv med nesten ett år, han som lot meg være med når han dro på "kveldsvakt" på verftet på Løkjaneset, og lot meg herje ganske fritt rundt på hele det store, eventyrlige området. Han som gjorde oppveksten min til noe helt spesielt, et eventyr som vil skinne sterkere og sterkere jo lenger unna det kommer i tid. Han som var min far.

Borte, javisst, men minnet lever videre. Jeg fikk visst ikke sagt det mens du levde, så jeg får skrive det her: Takk for alt du gav meg, alt du gjorde for meg og alt du var for meg.